Politikk

Trygve Hegnar om MDGs plastsuppe

Trygve Hegnar mener MDG-forslag er håpløst.

Trygve Hegnar. Foto: Iván Kverme/Finansavisen

Trygve Hegnar. Foto: Iván Kverme/Finansavisen

Artikkel av: Øystein Byberg / Trygve Hegnar
13. mai 2018 - 10.59

Dette var Trygve Hegnars leder i Finansavisen lørdag 12. mai 2018:

Denne helgen arrangerer Miljøpartiet De Grønne (MDG) landsmøte, og ut av rikspolitikken forsvinner Rasmus Hansson som er en av to talspersoner for MDG.

Hansson var partiets første og eneste stortingsrepresentant i perioden 2013–2017, men forsvant ut av Stortinget i fjor da han i valget satset på en plass fra Akershus mens Une Aina Bastholm fikk den sikre plassen i Oslo. Det var en feilkalkulasjon og overvurdering av egen popularitet. Nå er MDG knapt synlig på meningsmålingene.

Men Rasmus Hansson som er utdannet biolog, har mye erfaring fra forvaltning (Miljøverndepartementet, Norsk Polarinstitutt, Norad og WWF), så en ny jobb bør han vel kunne finne.

Da han ble valgt inn på Stortinget for MDG, var han opptatt av at han og MDG hverken tilhørte på venstre- eller høyresiden. Han ville være noe i midten. Slik gikk det imidlertid ikke. MDG er klart på venstresiden i politikken.

Som ny nasjonal talsperson for MDG (det skal bare være én heretter), kandiderer denne helgen Arild Hermstad som ville på Stortinget fra Hordaland, og han har ledet Framtiden i våre hender i årene 2001–2017. Hermstad er samfunnsgeograf og skal i tillegg ha studert ett eller annet ved NHH i Bergen.

Arild Hermstads store idé (og forslag) til landsmøtet er at de pengene regjeringen bruker på den såkalte leterefusjonsordningen (oljeselskapene får refundert 78 prosent av letekostnader fra staten mot at de må betale 78 prosent skatt av overskuddet fra oljevirksomheten når det blir drift), skal brukes til plastplukking. «Staten bør avvikle disse oljesubsidiene og heller bruke pengene på å lete etter og plukke opp plast,» sier Hermstad til Dagsavisen.

I 2015 skal det ha vært snakk om 13 milliarder kroner.

Situasjonen er at MDG ikke ønsker mer oljeleting og oljeproduksjon, og da er selvfølgelig en leterefusjonsordning ikke ønskelig, selv om det er mer snakk om en likviditetsfordel enn subsidier til oljeselskapene.

Akkurat den debatten kan vi forstå, men at pengene skal gå til plastplukking er drøyt.

Det er slagordet «I 2050 kan det bli mer plast enn fisk i havene» som slår inn.

Og det er ikke bare snakk om å plukke plast langs norske strender, slik statsminister Erna Solberg deltok i, Arild Hermstad vil ha prosjekter som nedstenging av åpne fyllinger i sør, opprydding i store elver i Asia, opprydding på strender i arktiske strøk som Alaska, og opprenskning i store «plastsupper» i verdenshavene.

Leterefusjon mot plastposer.

Selv om vi kan ha litt sympati for målet (mindre plast i havområdene), er en slik øremerking av statlige penger man ikke liker, en håpløs politikk.

Hva med forsvarsutgifter mot plastposer? Eller landbruksstøtte mot plastposer?

Forslaget er på linje med alle de mulige og umulige formål Statens pensjonsfond utland (Oljefondet) bør bruke pengene på.

Ut forsvinner Rasmus Hansson og inn kommer (trolig) Arild Hermstad.

Bedre økonomisk innsikt blir det i MDG ikke.