Argumentene som stadig gjentas for at flytende havvind med tiden vil bli konkurransedyktig, er vage og spekulative:
- Mer effektive og modne verdikjeder
- Teknologiutvikling – turbiner og flytestrukturer
- Skala; større turbiner utnytter vinden bedre
- Standardisering
- Bruk av digital teknologi – AI og autonomiteknologier vil gi gevinster innen drift og vedlikehold
Det antas åpenbart at teknologiene som kreves i flytende havvindprosjekter er umodne, og at potensialet for kostnadsreduksjon derfor er stort. Påstandene gjør det interessant å vurdere kostnadsstrukturen i slike prosjekter samt modenheten av teknologiene som benyttes.
En nylig utgitt britisk studie av kostnadsstrukturen for en topp moderne flytende vindpark med 30 møller, hver med maksimal effekt på 15 MW, viser imidlertid at nær tre fjerdedeler av parkens livssykluskostnader kan henføres til modne teknologiområder:
- Drift og vedlikehold: 37 prosent
- Turbin og generatorhus: 23 prosent
- Energidistribusjon: 12 prosent
Kjerneteknologiene i en flytende vindpark leveres av globale, teknologisk avanserte selskaper som over flere tiår har utviklet og optimalisert sine teknologier. Et eksempel er vindturbinselskapet Vestas, som hittil har levert over 88.000 turbiner med en samlet installert effekt på 177 GW. Norges installerte effekt fra vann- og vindkraft er 40 GW.
Situasjonen minner om Jens Stoltenbergs nyttårstale i 2007, da han annonserte den såkalte månelandingsambisjonen
Når nær tre fjerdedeler av livssykluskostnadene knyttet til flytende vindparker er å finne innen modne teknologiområder, fremstår havvindforkjempernes antagelser rundt mulige kostnadsreduksjoner som grensende til ønsketenkning.
Med havvindsatsingen har norske myndigheter unnlatt å rasjonelt vurdere hvordan landets fremtidige energibehov best kan dekkes. I stedet er det skapt en «energipolitisk gjøkunge» som fortrenger andre energiproduksjonsinitiativer.
Situasjonen minner om Jens Stoltenbergs nyttårstale i 2007, da han annonserte den såkalte månelandingsambisjonen: «Vår visjon er at vi innen syv år skal få plass den teknologien som gjør det mulig å rense utslipp av klimagasser. Det blir et viktig gjennombrudd for å få ned utslippene i Norge.»
Det er forståelig at Apollo-programmet som kulminerte i månelandingen sommeren 1969 fascinerer. Det er ikke like lett å forstå hvorfor norske politikere tror at med nok vilje, pågangsmot og ressurser kan komplekse teknologiske problemstillinger løses nærmest uansett.
Gjeldende norsk energipolitikk er derfor intet mindre enn en gambling med Norges fremtidige energiforsyning hvor regjeringen har malt seg inn i et energipolitisk hjørne den snarest må komme seg ut av.
Det er å håpe det politiske motet dette krever er til stede.
Thore Eilertsen
Sivilingeniør/MBA
(Eilertsen har arbeidet med prosjektutvikling i Shell International, Norsk Hydro, Aker Yards, DNO International, samt i PA Consulting Groups spesialenhet for håndtering av komplekse prosjekter. Red.)
